Eg venta til halvparten hadde gått, og så tok eg ut Ayla.
Det første som skjedde var at me måtte gå laaaaaaaaangt vekk frå dei frekke hundane som stod for nære kvarandre eller som hadde leikestund med eigaren, eller hadde pels som flagra. Me fekk trent oss ned på asfalten igjen, og fekk tatt eit par innkallingar og litt FVF før to hundar snuste på kvarandre igjen.
Ho var heilt på tuppa, og eg endte opp med å gå opp på grusbanen. Der gjekk ho sjølvsagt heilt perfekt, men der var heller ikkje andre hundar som var kjekkare å sjå på enn meg.
Så datt det ned i meg: Eg kan jo ikkje forvente at ho skal vera superkonsentrert når me knapt har sett andre hundar sidan me gjekk Rallykurset i november/desember! Å trene heime på parkeringsplassen med Joey, Legolas og kråka svirrande rundt er IKKJE det same som å trene med fem-seks ukjente hundar på ein basketballbane i Tananger.
Eg må rett og slett fire på krava. Surt, men sant.
Me er forresten oppe i ett minutt på "fellesdekk med ein hund".
Og i dag blei det bestilt time til sterilisering på fredag. Eg har tenkt lenge og hardt på dette her, og har kome fram til at dette er den beste løysinga. Målet er at ho skal bli jevnare i humøret gjennom året, istadenfor slik det er nå, der ho er ganske så reaktiv i forbindelse med løpetida og innbilt drektighet. Eg har rådført meg med kompetente personar, og ser at det er nå me må gjer det. Neste sjanse er i november/desember, og eg ser føre meg at det er betre å gjer slike ting på sommaren. Nå er det dessuten meldt fint vær framover, og eg slutter i jobben min nå på fredag - og får dermed sjansen til å vera heime med henne den første tida.
Eg har ingen som helst førestillingar om at dette skal vera nokon mirakelkur, for det er det berre trening som kan vera. Risikoen for forverring fins, men det skal IKKJE skje oss! :-)
Dette betyr nok at apellprøven den 9. juni ikkje blir noko av, sannsynligvis, høgst truleg. Rallykonkurransen spøker det også for, me får sjå kor mykje me rekk å trene og kor rask rekreasjon ho har etter operasjonen.
Britt sa i melding i dag: "Du gjør alt du kan for Ayla, det må du alltid huske på!"
Eg syns det var litt rart utsagn der og då... heilt til eg kom heim.. og tenkte på kva Ayla skal gjennom.. Det står jo ikkje akkurat om liv og helse som ved ein livmorbetennelse eller noko, og kjente den svartaste samvittigheten eg har hatt på leeeeeenge komme krypande nedover og innover meg. :-S
Sidan då har eg messa for meg sjølv: Det er til hennar beste, det er til hennar beste, det er til hennar beste, det er til hennar beste. Det må eg huske på!
Hei og hå, Kari Anne!
SvarSlettSer du endelig har bestemt deg for å sterilisere Ayla. Sjøl gikk jeg jo og tenkte, og tenkte...og tenkte på det samme i laaang tid.
Var hos adferdskonsulent/veterinær og konsulterte og greier.. for jeg var minst like redd som deg for forverring av adferdsproblemene. Fikk grønt lys av dem begge, men usikkerheten satt like "fordømt" hos meg.
Til slutt ble jeg jo tvunget til å ta denne operasjonen grunnet livmorsbetennelse. Og er SÅ utrolig glad for at det endte slik (nesten fælt å si det,men..) Ellers hadde jeg jo ikke fått ut finger`n enda, tenker jeg...;O)
Som du er inne på, så forsvinner selvsagt ikke lærte responser som dugg for solen. Man må fortsette å trene.
Jeg oppplever at alt likevel er blitt så mye bedre. For, de løpetidsrelaterte plagene/stresset som påvirker bikkja forsvinner, jo! Heidi er ikke lenger plaget med den forferdelige kvalmen sin. Bare det har hjulpet mye, både for mitt humør (hater å se deppet bikkje), OG for treninga vår.
Han som opererte Heidi sa at han hadde sett gang på gang, at tispene opplever en "ny vår" etter å ha blitt kvitt livmoren sin. Og jommen har ihvertfall det stemt for oss :o) Jevnere humør, mindre ubehag generelt leder til et jevnt over lysere og lettere sinn. Heidi er blitt nesten like leken og glad som hun var i ungdommen sin (bare litt mer behersket)
Syns derfor at det er bra at du endelig har bestemt deg. Du har tatt et viktig valg på vegne av Ayla. Vanskelig for deg, men likevel velger du å sette Aylas ve og vel i første rekke. Du er FIN, Kari Anne! :O))
Du lover å holde oss oppdatert, vel??
Klem til deg fra Heidi og meg!
Skjønner godt hva du mener med at du er glad det endte slik. Noen ganger er det greit å slippe å ta avgjørelsen selv ;-)
SvarSlettJeg har på en måte kommet fram til at jeg ikke tør å ta sjansen på å vente til hun får livmorbetennelse og "bruke" det som unnskyldning ;-)
Men jeg merker at det er fort gjort å tenke at det er grusomt gjort av meg å la henne gå gjennom dette her.. Hun kommer jo til å få veldig vondt, og ha veldig vondt en stund.
Ayla har ikke vært kvalm og sånt, og treningsmessig er det ikke mye jeg har merket på henne hverken av løpetid eller styret etterpå, men hun blir veldig mye mer vaktsom og boffete og reagerer på mye mer i de periodene. Jeg håper det blir som du sier, jevnere og roligere :-) Treningen blir vi aldri ferdig med uansett, men det gjør ingenting så lenge vi kan få litt færre tilbakefall :-)
Og tusen takk for FINe ord! :-)
Heidi fikk veldig god smertebehandling i etterkant, så på henne merket jeg ikke noe til at hun hadde direkte "vondt" egentlig.
SvarSlettDet kan selvsagt være veldig forskjellig hvordan hunder takler slikt da. Men Heidi er skikkelig pysete, og nøler vanligvis ikke med å uttrykke overfor meg når hun har ubehag/vondt.
Hun var bare veldig slapp de første dagene etterpå, men det var jo helt greit siden hun likevel måtte ta det med ro pga stingene.
Hun var på beina igjen så fort matlysten begynte å komme. Var veldig forundret over hvor fint hun taklet det. Var nok verre med meg.. :-/
Jeg mente ikke at du skulle ha dårlig samvittighet, tvert i mot. Det enkle er å ikke gjøre noe, det vanskelige er å prøve å gjøre noe! Jeg tror ikke at Ayla har det så veldig godt i periodene rundt løpetiden når hun blir så reaktiv heller. Hvorfor skulle hun ellers bli så reaktiv akkurat i den tiden?
SvarSlettLykke til på fredag!
Jeg forstod deg ikke slik, heller :-) Tanken min gikk mer på at du visste jeg kom til å få det, og at du var føre var og sa det du sa :-)
SvarSlettJeg har sagt det før og sier det igjen, det er ingenting her i verden som gir meg oftere dårlig samvittighet enn hundene ;-)
Det var bra. Jeg tror at det finnes en lov om dårlig samvittighet når du har hund. Har du fått hund, får du også mye dårlig samvittighet. Uansett hva du gjør for hunden og hvor bra den har det. Jeg har ofte tenkt - tenk hvordan det hadde vært viss jeg hadde BARN.... De hadde måtte gå med fotlenke...
SvarSlett