Eg har følt meg rimelig mislykka både som hundeeigar og hundetrenar i det siste, og seriøst vurdert om eg egentlig passer til å ha hund. Derfor kom gårsdagen som bestilt.
Det har liksom vore så mykje nå, med HD, adferdsproblemene, passeringsproblemer, og alt som ikkje er hunderelatert. Dessuten er denne årstida tøff fra før...
I går skulle eg hakke opp til middagen, og greide å kutte meg ganske kraftig i peike- og langfingeren. Det silblødde, og eg lurte på om eg skulle sjukmelde meg fra treningen. Men så kunne eg liksom ikkje det, heller. Me er ikkje så mange endå, og det er nå greit om det møter opp NÅKEN, liksom.
Derfor kutta eg opp pølser og fiskepudding, og kjørte avgårde.
Då eg kom fram, var eg først, for ein gongs skuld. Etterkvart som eg sat og venta, kom tvilen. Skulle eg bare kjøre igjen? Drite i heile treningen? Ayla kom sikkert bare til å gjer utfall, ikkje ha kontakt med meg, vær generelt vanskelig, og så kom eg til å angre på at eg drog dit.
Då klokka var eit par minutter over seks, hadde det kome seks andre til plassen, og eg våga meg ut av bilen med fingrane som unnskyldning for å ikkje trene.
Dei andre ville trene på innkalling, mot ein passerande gangvei, og det ville IKKJE eg. Der kunne eg ikkje vera sikker på at Ayla ville komme... Ikkje no for tida... Så eg føreslo inntil skulen der det var asfalt, heller. Der gjekk det også an å gå og gøyme seg for den som ville trene på den måten.
Eg kom meir og meir i treningshumør, og trua på Ayla reiste seg opp av aska. Eg tok sjansen og ba Ellen Beate halde Ayla mens eg gjekk avgårde og stilte meg opp. Første gongen stod dei andre godt ut til sida. Ayla spant avgårde og fekk dra-ball som belønning.
Andre gong gjorde me heilt likt.
Tredje gong stilte eg meg opp så Ayla måtte springe mellom to grupper med litt avstand, og ho kom susande då også. :-)
Ayla viste seg nemlig å vera riktig så gira på meg og ballen og godbitane og alt, og me fekk ein ganske bra kveld med dekk, dekk på avstand, kontakt, sitt, utgangsstilling og etter at alle andre enn Ellen Beate hadde reist: fellesdekk og desensitivering.
Når eg hadde Ayla ute av bilen og ikkje trente på noko spesielt, klikka eg for at ho såg på dei andre hundane og forholdt seg roleg. To klikk mens ho såg på den andre hunden, og så drøyde eg klikket til ho kikka på meg. Ho hadde eit par ivrige hopp mot ein av dei andre hundane, men ingenting busting eller bjeffing. Og det er jo bra.
Me begynte med fellesdekk, og eg kunne gå fra og ha kontakt fire-fem sekunder. Det er lenge sidan me har trent på det, men det gjekk greit likevel.
Så sette Ellen Beate Kira i bilen og fekk instruksjonar om koss me har trent på desensitivering.
Eg ser det går greit så lenge det blir brukt godbitar, men med ein gong Ayla ikkje finner nåke i hendene, så er ting ekkelt igjen. Konklusjon: ALLTID bruke godbitar i treninga, i alle fall til ting er ok, og det kan fort ta litt tid. MÅ huske å bruke godbitar kvar gong ho skal helse eller me skal trene desensitivering. Ikkje gå så fort fram som i går, sjølv om det gjekk greit. Det er så fort gjort å ha større framgong enn det som er lurt, og plutselig er ein tilbake på nivå null igjen. Det må ikkje skje, altså. Enkelt og greit.
Ellen Beate blei veldig kjekk på slutten i går, og om me trener slik ein annan gong også, ville det kanskje vore lurt å trene på å ikkje hoppe opp..
Ayla blei Gullet i løpet av kvelden, istadenfor Monster eller Rottetrynet ( ho lyder faktisk alle dei navna, merkelig nok) og fortsatte å vera Gullet til me la oss. :-)
-------------------------------
I dag såg eg på Fokus Hundeskole sine sider at det blir arrangert nytt brukshundkurs i mai!! Juhu!!
det er så merkelig, at når me mest trenger et lyspubkt, så får me det. herremin altså... Kjempeflott at det gjekk så bra på treningen Kari Anne. *hoppe forsiktig opp og ned mens eg klappe i hendene*
SvarSlettHei igjen, Ayla og Kari Anne! Takk for trivelig - og vellykket også, vel? - "samtrening" i går, og for koselig hilsen til Kira! :)
SvarSlettAyla, kan du fortelle moren din at hun skal få låne en fin bok av meg, "The dog whisperer - a compassionate approach to dog training" (eller noe sånt), hun må bare minne meg på å ta den med på treningen mandag om to uker! ;-) Det er lenge siden jeg har lest den, men slik jeg husker det handler den bl.a. om å ha positive forventninger til hunden i motsetning til å alltid forvente det verste, og å visualisere det ønskede resultatet av treningen.
*kose litt på snille, flinke Ayla* fra Ellen Beate - som sitter og blør i fjeset etter for ivrig brytekamp med Kira...
Olaug
SvarSlettDu må hoppe forsiktig då, sant?
Ja, det var kjekt det gjekk greit. Det gjer jo som regel det... :-)
Ellen Beate
Det var både trivelig OG nyttig, og eg analyserer alltid i ettertid kva eg kan gjer endå bedre til neste gong. :-) Det er nemlig ikkje alltid like enkelt å vurdere der og då... :-)
Så bra! Du er så god på å trene på sånne ting!
SvarSlettBare så det er sagt: Du har overhodet ingen grunn til å føle deg mislykket som hundeeier/trener! Du har gjort en fantastisk jobb med Ayla! Det at hun nå har fått påvist HD er IKKE din skyld! Du er en kjempeflink trener som ser og gjør det beste i alle situasjoner. Tenk på alle de der ute som ikke engang gjør noe med hunden sin... Snu alt det negative til noe positivt, og sørg for å alltid finne minst to positive ting i alt som skjer. Du har overhodet ingen grunn til å tvile på deg selv!;o)
SvarSlett