Positiv straff virker. :-(

Sendte Vetle og Joey ut på egenhånd i går kveld, og tenkte at eg og Ayla skulle sette på musikk og rydde litt. Men ikkje før gutane hadde gått ut, så begynte det å klø i sykkelfoten min. Eg heiv på meg Berganskleda (så fekk eg sagt Berganskleda igjen! Juhu!), og sette selen på Ayla, og tråkka i veg.

Då me tok igjen Vetle og Joey, drog Ayla framover i selen, og endte foran og under framhjulet mitt. Eg køyrde over poten hennar, og ho hylte. Eg stansa sykkelen og sjekka under poten, men kunne ikkje sjå blod, så eg sykla vidare for å... for å... for å... vel, er det ikkje slik at når du detter av hesten, skal du rett oppå igjen for å ikkje bli varig skremt? Det er i alle fall det folk har sagt til meg når eg enten har ramla av hest eller moped eller opplevd andre driiiitskumle ting, så eg tenkte at det var nok det beste for Ayla også. Ho trava fint ved sida av, men ønskte heilt tydelig å halde større avstand til sykkelen etterpå. Eg gjekk av og stod og venta på Vetle og Joey, så då gjekk me resten av runden i lag, alle fire. Det var ein deilig kveld; vindstille og klart, og med så gode klær som eg har nå, kjente eg ikkje den litt spisse kulden som kom etter at sola gjekk ned.

Vidare på turen prøvde ikkje Ayla å krysse foran sykkelen ein einaste gong når eg måtte ha band på henne (eg leidde jo sykkelen sidan eg gjekk i lag med Vetle), så konklusjonen må vera at positiv straff virker. Sjølv når det ikkje blir brukt med vilje. :-(

I ettertid ser eg jo at ho avreagerer kjapt etter sånne forferdelige hendelsar. She bounces back quickly, for å sei det på godt norsk. :-)

Rett før me skulle svinge av vegen og ned mot tunet, kom to menn på rulleski. Dei bråkte ganske masse og prata høgt seg i mellom. Eg kan LOVE at det er noko Ayla ville ha bjeffa på med mindre eg hadde trekt meg langt vekk frå vegen. Men gjorde eg det i går? Nope. Eg stod inntil kanten på vegen og hadde kobla sykkelselen frå sykkelen og på med bandet. Min sikkerhet først. :-) Snadderbitane dukka opp som ved magi, og dei første bitane ville ho knapt ha. Ho var veldig fokusert på dei monstera som kom oppover vegen mot oss, men då det gjekk opp for henne kva ho hadde i munnen, ga ho blaffen i mennene. Dei passerte oss med 1-2 meters klaring, og eg og sykkelen stod mellom Ayla og monstera. Då dei hadde passert, snudde ho seg og kikka etter dei, men ingen bust eller antydning til å ville gå etter og bjeffe.

Eg blir vanvittig forsterka av at det går så godt!

I kveld skal eg prøve meg på litt shaping. Kanskje.