Operasjonen er overstått og tilsynelatande vellykka. Men eg skal ALDRI ALDRI ALDRI ALDRI velge lokal bedøvelse hvis alternativet er full narkose igjen. ALDRI! Lokal bedøvelse betyr nemlig IKKJE at ein får eit smertefritt inngrep.
Når det er sagt, har Ayla begynt å halte igjen. Ikkje nok med det, ho vil/klarer ikkje å sette seg beint. Venstre bakfoten sklir ut under henne, og derfor vil eg ikkje trene meir på dei tinga.
Eg har bestilt time hos dyrlege på mandag igjen, og då skal me ha full sjekk enten ho halter eller ikkje. Haltinga kom nemlig tilbake etter ein dag med ro, og ser ikkje ut til å ha samanheng med aktivitet å gjere denne gongen.
Sånn for å ha meg sjølv litt oppdatert med kor me er hen per i dag:
Fri ved foten: Ho følger godt, men tilbyr stå under marsj eller dekk under marsj dersom eg drøyer klikket for lenge.
Stå under marsj: EG syns det går bra. Langsomt, men bra.
Innkalling: Ho sit DØNN til eg roper: HER! Då gallopperer ho til meg og slenger seg inn ved sida av meg. Når ho blir frisk i foten vil eg ha opp farten endå meir, og endå kjappare innsitt.
Negleklipping har blitt ein drøm. Før vreid og vrengde ho seg vekk bare eg tok i poten, og nå når eg finner fram klotanga set ho seg ned, og gir meg framfoten. Ho lar meg roleg og sindig klippe ei og ei klo, i bytte med ein slikk på leverposteitube. Ho bytter ein og ein bakfot mot litt leverpostei.
Når det gjelder Joey, var eg nærmast førebudd på å ta farvel med han første veka etter påske. Han ville berre sove, var stiv og vond i kroppen, det virka som om både syn og hørsel var heilt forsvunne. Eg har alltid sagt at mine hundar ikkje skal gå på medisiner for å utsetje mi smerte. Joey har middels HD, han er over tolv år gamal, har bilyd på hjarta, ser og høyrer dårleg, men han har hatt eit langt og godt liv. Han har blitt mange år eldre enn det eg vågde å håpe på då han fekk diagnosen sin. Derfor trudde eg kanskje at tida hans var der, og at me måtte sei farvel og takk for gode minner.
Men så, i slutten av forrige veke livna han skikkelig til igjen, og blei sitt vanlige livlige Joey. Takk og pris for det! :-)
Sånn, Simen, nå kom det eit nytt innlegg frå meg. :-)
P.S. Når det gjeld kriterieplanen min... Eh...
Godt å høre at operatsjonen gikk bra, men skjønner at du har hatt det vondt. Stor trøsteklæm!
SvarSlettDet var synd å høre at Ayla halter igjen, du må nok få en større sjekk for å finne ut hva det er. Rottisene er jo dessverre utsatte for OCD (bruskløsning), men det lar seg operere vellykka hvis det sitter riktig plass og det ikke er for mye forkalkninger. Ta gjerne kontakt hvis du får konstatert noe sånt, det vet jeg mye om! Men vet'en må se på det og si hva h*n synes. Ønsker Ayla og deg lykke til med undersøkelsen! Klæm!
Trøsteklæm tas i mot med takk! :-)
SvarSlettAyla har tatt røntgen av kneet uten funn på Stavanger Smådyrklinikk. Mandag skal vi til Sandnes.
Den forrige rottweileren min hadde OCD på albuen framme, men hun fikk diagnosen da hun var syv mnd. Etter det jeg har forstått viser OCD seg først og fremst på hunder i vekst? Ayla er jo ikke i vekst lenger..
Håper uansett at det er noe som kan fikses.. :-(
Ajish, høres ikke bra ut dette med Ayla. Har pågått ganske lengre nå, har det ikke? :(
SvarSlettHåper alt ordner seg, i hvertfall. Bra Joey er tilbake til det gamle! :D
Trøsteklæm fra oss på Gjøvik også. Til deg. Til Ayla.
SvarSlettOg en stoooor hurra-klæm til Joey! Godgutten som er på potene igjen
:-D
Hva slags rase er forresten Joey?
Ja, vi er kjempeglade for at han kom seg igjen. :-)
SvarSlettOg han er det jeg liker å kalle Pointador. Da jeg fikk ham fem mnd gammel, sa de at han var blanding av Islandsk Fårehund og Labrador. However, det tror jeg ikke det minste på, så etter nøye studier av andre hunder bestemte jeg meg for at han var blanding av Pointer og Labrador. Mulig det er Setter også. Han tar faktisk stand når han ser fugl, så noe fuglehund er det i ham.