Eg har bestemt meg for å prøve kortison for haltinga til Ayla, så nå må eg bare få bestilt time hos dyrlegen og få det gjort. Eg er så lei av å ikkje kunne gjer noko med henne, for eg vil ut og gå langs sjøen MED hund! Eg vil trene på hopping, konkurranse, eg vil kunne trene feltsøk og spor og andre kjekke ting UTEN å tenke på at ho må passe seg med foten.
Så nå skal me altså prøve kortison.
Ellers blir det lite trening. Eg har null motivasjon, og jo lenger tid det går mellom kvar gong eg har henne med på trening, desto høgare blir terskelen for å gjer det.
Dessuten har ho hatt eit utfall mot ein joggar nå nylig, og det var nedtur de luxe. Ho har ALDRI reagert på joggerar før, men han her kom bakfra og jogga VELDIG nærme oss. Han meinte sjølv han var minst tre meter frå oss, men vegen er ikkje tre meter akkurat der. Joggaren blei dritforbanna, og eg var heilt på grininga der han stod og kjefta på oss. Det gjorde jo ikkje akkurat ting bedre for Ayla heller.
Men i går hadde eg henne altså med på rallytrening. Først skulle eg demonstrere litt med henne på grunnkurset (der eg forøvrig har BARE KNALLFLINKE deltakarar som trener masse mellom kveldane og har så god framgong at det er heilt utrulig!), og ho jobba godt. Eg MÅ få vekk targetatferden på skilta!! Det må vera første prioritet fra nå av!!
Etter kurset gjekk me opp på grusbanen der rallyTRENINGA føregjekk, og holdt oss godt i utkanten. Ho konsentrerte seg fint, og var bare sånn måtelig interessert i dei andre hundane. Ho kikka på dei, men når dei bjeffa, nistirra ho på meg. Det er nemlig ein annan lyd enn klikkeren som betyr godbit hjå oss ;-)
Eg dreiv litt for meg sjølv der i utkanten, og var der vel 20 minutter, kanskje. På den tida kunne eg ikkje sjå at ho var veldig stressa, og i pausar la ho seg ned og kikka på dei andre med nokre få rynker mellom øyrene. Måtelig interessert, med andre ord. Eg må berre få ut fingeren og gjer dette meir, men terskelen kjennes framleis høg.
Og så har eg så smått starta søket etter min neste hund. Veit ikkje heilt sikkert kva det blir endå, men eg har fleire alternativ å sjekke ut...
Oy?? Nå er jeg spent nå! Teksten var ikke sp liten at jeg ikke så den :-)
SvarSlettDu må fortelle mer! Hva, når....OSV...
Joggeren hadde sikkert bare en dårlig dag og fant ei god unnskyldning for å la det gå ut over deg. Neste gang er du i forkant og skjeller HAN ut for å jogge for nærme deg og Ayla :-) Jeg ahr ofte lurt på hvorfor de absolutt skal kline seg inni hunden når de ikke må.....
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettEnn så lenge står valget mellom rottweiler og jaktlabrador, og vekten er nok til fordel for rottweiler akkurat nå. Fikk tips om en lovende kombinasjon til sommeren, så vi får se ;-) Ellers er det planlagt et kull jaktlabradorer i Bergen i januar med levering sikkert rundt påske, hvilket passer særdeles utmerket! Vanskelig, dette her..
SvarSlettNår det gjelder joggeren, så var det dessverre akkurat det jeg gjorde. Ikke skjelte ut, men sa at hun ble redd fordi han kom så nærme, og da fikk jeg slengt i meg at han var tre meter unna og at jeg burde være mye mer ydmyk. Først stod han bare og ventet og jeg kunne se dampen komme ut av ørene på ham, så spurte jeg om han ville noe, og så ble han rasende! Jeg forklarte at det så ut som han stod og ventet på noe, og hver gang han snakket, bjeffet Ayla mer. Jeg burde bare holdt kjeft og gått motsatt vei, men fornuften fungerte ikke der og da. Jeg spurte til og med om hun hadde vært borti ham, for det så jeg jo at hun ikke var...
Og da han sa jeg burde være mer ydmyk, sa jeg bare takk i ligemåde. Da han omsider jogget videre, gikk jeg og slikket sår, og syns veldig synd på meg selv. (det er jeg sååå flink til!)
Hm. Ikke noen kjekk situasjon i det hele tatt. :-(
SvarSlettJeg har valgt å alltid innta den ydmyke rollen UANSETT og ALLTID, jeg, enten noe er vår feil eller ikke. Det fungerer godt overfor omverdenen, men begrenser Kiras liv forferdelig. Og ja, jeg ber om unnskyldning hvis hun bare ser litt for nærme på forbipasserende, til tross for at hun aldri, aldri, aldri har bjeffet eller knurret eller hatt noe annet enn manglende interesse for fremmede mennesker... Så ja, jeg personlig ville bedt om unnskyldning i den situasjonen, helt uten forbehold. Tenk deg så forbanna man kan bli hvis man blir skremt - det KAN faktisk ha vært det som fikk ham til å skjelle dere ut! Godt vi har lov å ha forskjellige meninger, hva? ;)
Forøvrig kunne jeg også lese det i liten skrift, som var akkurat det jeg tenkte "for deg" da jeg begynte å lese innlegget! :) Jeg er sikker på at du finner den rette, uansett om det blir jaktlabrador eller rottis - begge deler er jo like fantastiske raser! :-)))
klemmer fra oss!
Men jeg tenkte jeg skulle gjenta spørsmålet jeg har stilt her tidligere: har du vurdert å få Ayla undersøkt av kiropraktor? Du vet jeg har nr til såvidt jeg vet den eneste i distriktet, sånn hvis du skulle finne ut at det kan være lurt. Det hender jo ofte de finner låsninger som veterinærene ikke kan finne eller bedømme eller behandle... Kos på gullet fra meg!
SvarSlett