Ayla 5 år i dag! Litt tilbakeblikk, refleksjonar og framtidsutsikter.

I dag fyller Ayla 5 år, og det er på tide med litt tilbakeblikk, refleksjonar og framtidsutsikter. Eg har grua meg til dette innlegget ei stund, for tilbakeblikk betyr som regel at eg må revurdere framtidsutsiktene alt etter kor langt me har kome etter planen.

I fjor på denne tida sat me på hytta og det var ti dagar sidan me hadde tatt farvel med Joey. Ho var fin i bakbeina, og me gjekk lange spor og koste oss veldig. I starten av august var me på brukshundleir hos Anne Lill på Troll Hundeskole, og sjølv om me hadde bekymringar då også, skulle eg meir enn gjerne ha bytta med dagens    bekymringar. 

Akkurat nå føles det som om heile hausten, vinteren og og nå store deler av sommaren har gått med til å ta hensyn og passe på og bekymre seg og grine og vurdere avliving og undersøke operasjonsmuligheter. Slikt er trøyttande og vondt, og eg føler ikkje me får kost oss saman slik me burde, Ayla og eg.

Då me bestemte oss for å få Emil i hus, var det fordi at Ayla kanskje ikkje ville oppleve femårsdagen sin, og at me muligens måtte belage oss på å ta farvel med henne også så kort tid etter Joey. Som eg har nevnt før i bloggen, så har eg bestemt meg for å ha eit hundehald der ting skjer på hundane sine premisser, og at eg ikkje skal medisinere i det vide og det breie for å halde dei i live, og at eg skal ta den tunge avgjersla når eg må. Eg ønsker ikkje at Ayla skal gå og ha vondt i lange tider fordi eg ikkje klarer å ta farvel. Difor går ho på kortison nå. Sakte men sikker har ho blitt betre av haltinga, og sjølv om det til tider er umulig å halde henne i ro, har ho simpelthen blomstra av å ha eigen hage å få godbitsøk i. Håpet er at ho skal bli heilt haltefri og god nok til å vera med på skogsturar igjen.

Når det gjeld framtidsutsikter, har eg pleid å legge planar eit år fram i tid, men det vågar eg ikkje i år. På Ayla sin femårsdag må eg planlegge tre månadar fram i tid. Og om tre månadar står helsa hennar i første rekke. Alt anna kjem i skuggen av det. Eg håpar og ynskjer og trygler om at ho fortsatt lever, og at me har fått starta heilt på scratch med å takle folk igjen.

Ho er så vakker!! Femåringen min :-)