Her starter altså bloggen om min og Ayla sin vei mot det ultimate hundeliv.
Ayla er født 27. juli 2005 og kom til oss på min 32-års dag, 18. september 2005.
Me begynte klikkertrening fra dag to, faktisk, og leste artiklar på nett og kjøpte
dvd som skulle hjelpe oss på vei mot rein klikkertrening.
Då Ayla var elleve veker, var me med på vår første trening med NRH Rogaland , og syns dette var skrekkeleg kjekt! Ayla rundslikka alle som helste på henne, og alt var bare stas!
På et eller annet tidspunkt fekk Ayla det for seg at visse folk ikkje var så kule, og då spesielt ei dame som hadde stooort hår og som satte seg ned på golvet og veifta med håret og lagde bjeffelydar. Eg blei nok like paff som Ayla, men fekk sagt frå til slutt at ho (dama, altså) måtte reise seg opp og ikkje skremme livskiten av kvalpen.
Etter dette blei det litt skummelt å helse på folk, men det gjekk.
Så meldte me oss på nåke eg vil kalle kvalpekurs i klikking på Fokus Hundeskole her i området, og det ga
verkeleg meirsmak angåande klikkertrening! Der blei me bl.a kjent med Anne Karin og Shaylee som me nå i seinare tid har begynt å trene samen med.
Så, i romjula, fekk Ayla kennelhoste, og måtte halde seg heime. Joey (pointer/labradormix på 10 år) fekk det også, og det satt hardare i for han. I slutten av januar var han også heilt frisk igjen, og me kunne begynne å bevege oss ute blant andre igjen.
Drog opp til utstillingen i Ølen, og helste på masse folk der. Ayla stod og tjuvslikka hendene til alle som gjekk forbi oss, og samtlige blei sjarmerte av den blide rottweileren. :-) Møte med andre hundar gjekk også greit, til tross for at eigarane trur at ho flekker tenner. Me kallar det å smile, og syns det er skrekkelig søtt når ho gjer det.Så var det endelig tid for å dra til Grimstad på klikkerTRENERutdanning!
Joey hater å kjøre bil, og skulle egentlig vore hos Tante (søster mi), men Happy (dvergpuddel) hadde løpetid, så det var ikkje så ideelt. Tida var komen for å få hundane i bilen fredag 17. mars.
Joey skjønte kva han skulle, og pilte til inngongsdøra og stod der og skalv. Så fekk eg han med meg til bakluka av bilen, og sa at han skulle hoppe inn i bilen. Han kom så langt at han hadde frambeina oppi bilen, og så stakk han til døra igjen.Hjarta mitt blødde for han, men eg ville heller ha han med meg enn å sette han på kennel, og eg visste jo at han ville like å treffe svigermor igjen.
Han gjekk inni til slutt av seg sjølv, men eg måtte bli bestemt i stemmen. Han blir fort slik at så snart han høyrer snev av omsorg i stemmen min, blir han skikkelig pysete og skjelver og ser stakkarslig ut.
Fem og ein halv time seinare var me framme hos svigermor i Grimstad. Ayla smilte for harde livet, og Joey kraup omtrent oppi "Farmor".
Treningshelga får eigen føring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar