Me har gått mange rundar med oss sjølv, lest hundrevis av sider på internett, snakka med mange kompetente personar - anten via utdanning eller erfaring eller begge deler, og har kome fram til at det å ikkje operere er det beste valget for Ayla OG oss. På grunn av at mange opplever at det andre korsbåndet ryker under rekonvalens på det første kneet, har me altså bestemt oss for dette. Rekonvalensen blir sagt å vera 6 mnd, men det er på hundar som har den andre foten heilt i orden. Det har ikkje Ayla.
Planen framover no er å halde henne roleg medan ho går på Previcox, starte så med roleg opptrening, og innsjå at Ayla sine bruksområder vil vera begrensa resten av hennar levetid. Ho blir altså pensjonert.
Det betyr at me nå skal starte leiting av ny kvalp (juhu), og valget ser ut til å ha falt på jaktlabrador. Eg har ikkje sett meg ut oppdrettar endå, men enn så lenge ser det ut til at me har god tid. Ayla er per i dag haltfri og i sitt sedvanlige herlige humør.
Erfaringa eg sitt att med i ein slik situasjon som dette, er at veterinærar ikkje alltid føreslår det som er best for hunden. Ein skal som dyreeigar ikkje ta ALT veterinæren seier for god fisk, og i alle fall ikkje gjera noko overilt. Kirurgar ynskjer å operere, og meiner operasjon er løysinga på det meste. Det MÅ ein ha tankane når ein søker hjelp om slike spørsmål som dette.
Eg har også funne det nyttig å prøve å sette meg sjølv på utsida, nøytral, kva ville eg sjølv ha sagt til meg dersom dette ikkje hadde vore snakk om min eigen hund? Jo, eg ville sagt det dei fleste rundt oss har sagt: "Ikkje operer. La hunden få ei god siste tid, kor lenge det enn blir, og kos deg i lag med hunden alt du kan!"
For meg er det aller viktigast at Ayla har det greit. Ikkje sånn passe, eller utholdbart. Ho skal ha det greit. Ingen kan ha det heilt topp heile tida, og ho har vore fantastisk tålmodig heile denne perioden! Men ho skal ha eit liv, ho også! Ikkje bare for å glede oss på to bein, HO skal leve sitt hundeliv. Snuse, terge oss, leike, ete, sove, kose, ja, slikt som hundar gjer.
Så, slik er stoda i heimen i dag.
Må være en enorm lettelse for deg å endelig ha kommet frem til et valg, Kari Anne! Men kan forstå at det ikke har vært lett å komme dit..
SvarSlettGleder meg over dette sammen med deg :D Klem!
Det føles veldig godt, det gjør det. Men for et hurlumhei følelsesmessig det var å komme fram til dette valget :-)
SvarSlettKlem tilbake!
Så deilig det må være å ha kommet til en avgjørelse du føles god! Håper jeg slipper i å komme i en slik situasjon - jeg synes selv de minste "hverdagstingene" er slitsomme! Kjekt for dere og Ayla og få en ny liten kompis da! Jeg vet ikke om det var en jaktlabrador, men Marit som holdt blodsporkurset hadde en superflott labradortispe - Punky. De er jo sporfolk - og trener henne innen alt med spor, men kanskje de har noen gode linjer å kontakte? Har mailadressen hvis du vil.
SvarSlettTakk for tipsene på måloppnåelse - og ja de må nok brekkes ned - teskjemetoden er nok bedre enn bøttemetoden :-) Kos dere i kulda. Her hadde vi det festlig i går - kjøpte potesokker og tok på - fantastisk syn med fleece sokker på parketten! Hun skjønte det da hun kom ut - for intensiteten på turen var høyere enn på lenge - hun har nok vært kald ja.
Nå må du bare sette deg tilbake og nyte at bestemmelsen er tatt, kos med Ayla og glede deg til den nye lille valpen kommer. Du har tatt et valg etter mitt hjerte :-) Det med vinkelen en ser problemstillingen i fra er utrolig viktig. Jeg synes diskusjonen som har gått i hundesport om hvor langt en skal gå for å "hjelpe" hunden har vært veldig intressant. Gleder meg til å lese om den nye valpen :-) Stor klem :-)
SvarSlettKlæm!
SvarSlettHjertelige klemmar til dåkken alle samen!!! Dåkken e jammen goe å ha!!! :-)
SvarSlett