Litle Nyttårsaften skulle me til Vetle si mor og ete middag, og hadde med oss begge hundane. Av diverse årsaker skulle eg køyre min bil ned til der Vetle arbeider, og så skulle me køyre derifrå i hans bil i lag.
Vetle kom etter kun kort tid, og derifrå køyrde me altså til Grimstad. Då Emil skulle opp trappene opp til svigermor si leilighet, ville han ikkje. Den er åpen og glatt, og Vetle måtte ned og bære han opp. NOK ein ting me må trene på, altså...
Eg seier nok ein ting, for eg har sett meg lei på såre fingrar nå. Emil har det skrekkelig travelt med å ta i mot godbiten, og skraaaaaper fingrane mine reine for kvar minste smule. Flinke, perfekte Ayla bruker bare leppene, ho... Aldri tenner, og har god tid uansett.
Og så til Prosjekt Brumlebasse. Han bustar og brumlar og girer seg så opp når han ser andre hundar for tida, og det ser ikkje ut til å bli betre, heller, så noko gjer eg gale. I dag skulle me sjekke ut eit inngjerda område der folk samles for å sleppe hundane lause, og tok med oss begge hundane i bilen. Ayla blei så rørande glad då ho fekk på seg selen og forstod at ho skulle få vera med :-)
Då me kom fram, viste området seg å vera ganske lite - samanlikna med f.eks Åsen i Stavanger, og det var 13-14 hundar i alle størrelsar frå Jack Tussel terrier til Grand Danois. Eg bestemte meg for at eg ikkje ville inn med ein gong, for han stressa sånn at han bjeffa på ein bossdunk som stod der då han kom ut or bilen.
Eg blei satt på tanken om LEIK av Renate som har Tinka. Tinka har hatt ein del av Emil sine reaksjonsmønster ved ulike hendingar, og Renate fortelde at ho hadde nytta leik under deler av Nyttårskvelden for å døyve Tinka sin redsel for rakettlydane. Dette fekk meg altså på tanken om å ha med meg ei av favorittleikene til Emil i dag. Med ein gong han kom ut or bilen, rakk han altså å bjeffe på denne søppeldunken før eg inviterte til leik. Han har vel aldri leika meir halvhjerta enn dette, men eg ga meg ikkje. Eg skulle ha han hengande i leika før me bevegde oss vidare. Til slutt hang han der og ville ikkje sleppe, så då kunne me gå bort til vegen som gjekk nokre meter frå gjerdet der dei andre hundane sprang lause og leika og bjeffa.
Først såg Emil slik ut:
Han buster over skuldrene og rumpa og på halen.
For dei som er interesserte i hundespråk: Her har Emil bust over skuldrene, rumpa og på halen. I tillegg er munnen veldig stram, holdninga stiv, blikket retta mot dei andre hundane, øyrene framover, og det var like før han senka hovudet og murra.
Han får Frolic når han ser på dei andre, uavhengig av om han lagar lyd eller bustar eller ser på meg. Eit par gonger inviterte eg til leik der på vegen, og det gjekk raskare og raskare å få han til å leike intenst.
Eit par-tre minutter seinare hadde han tid til å snuse, han senka busten, var ikkje så oppteken av hundane innanfor gjerdet, og leikte endå meir intenst med meg.
Her er busta heilt nede.
Etter tolv minutter var dette slik han gjekk sjølv om ei av hundane stod ved gjerdet og bjeffa.
Etter eit kvarter var han veldig roleg og avslappa, sjølv om han var interessert i dei andre, og eg hadde VELDIG lyst til å gå innanfor gjerdet og la han springe med dei andre hundane. Innan den tid var det berre fire-fem hundar att inni der, men valde likevel å IKKJE gå inn. *klikk* til meg for det :-)
Framover vil eg forsøke å oppsøke den plassen oftare, og bruke leik endå meir enn eg har gjort. Eg har heile tida tenkt at leik øser opp og godbitar roer ned, men ser at det ikkje nødvendigvis er slik for Emil.
På veg heim, stoppa me for at Ayla også skulle få seg litt luft. Me rekna ikkje med å treffe folk, så korkje Vetle eller eg hadde nok godbitar med oss til det som skulle inntreffe. Det kom nemlig springande ein JOGGAR på fortauet!
Eg overlot Emil til Vetle og ba dei gå eit godt stykke i forvegen, og så gjekk eg og Ayla inn på ein liten "møteplass" på fortauet, ba henne sitje, og lot som om ho skulle få noko skikkeleg snadder øyeblikk. Joggaren passerte, og fram kom leika. Ho hang som berre tusan i den, då kjende eg at det er veldig lenge sidan eg har leika med henne, for eg gløymde reint at eg berre kunne seie Slepp, og så slapp ho :-) Nydeleg! Flinke, herlige, skjønne Aylaen min!!
Godt nytt år Kari Anne!
SvarSlettJeg vet ikke om det jeg tenker stemmer med deg/Emil, men da jeg leste at du leker for avledning, så tenker jeg at lek jo girer hundene opp. Jeg merker ivertfall at hvis jeg leker med Isi el andre hunder, så blir de mer "på alerten" - dvs kan overeagere - de er jo i "stress(leke)modus".
Og ang det å gi godbiter når han buster, knurrer ol (selv om han ser på de andre), så tror jeg at jeg ville ha oversett dette (busten/knurr) og ventet til han roer seg og DA gitt godbiter. Hvis du gir godbiter når han er i "brumlemodus" så forsterkes det, også, regner jeg med.
Husker at hvis Isi reagerte på noe da hun var ung, så bare ventet jeg rolig uten å si/gjøre noe og så kunne jeg si/gi godbit el lign, når jeg så hun slappet av (hvis jeg ikke klarte å si noe - før reaksjonen kom da).
Og selv om jeg ikke forventet noen reaksjon (f.eks når Isi som valp så noen barn foran oss), så kunne jeg si " Se der ja, noen kjekke barn" ol. For å "rose"/forsterke følelsen hennes (som jo da var avslappa og som jeg ville skulle forbli avslappa - hvis du skjønner hva jeg mener?)
Jeg tror du ikke skal gi godbiter i de situasjonene, eller noen annen oppmerksomhet. Lat som ingenting - det ER jo ikke noe å "hisse seg opp over/brumle for" og det bør du signalisere. Ved å sette igang "masse hjelpetiltak" tror jeg man kanskje, ubevisst, forteller/signaliserer til hunden at her, her er det noe skummelt noe... :-/
Vet ikke om noe av dette gav deg noen mening og det er så lett å sitte her og taste og ikke se situasjonen.
Men jeg håper du får løst opp i dette brumlegreiene for Emil var jo en kjempefin hund, det så jeg med egne øyer!!! Kan det hende du overeagerer pga det du har oplevd med Ayla? (alle hunder "buster" litt og bjeffer litt på skumle saker innimellom :-))
Joda, pøs på med godbitene.. motbetinging er en fint.. Man gjør hvertfall ikke vondt verre tenker nå jeg!
SvarSlettMen jeg må få meldt meg på Leslie McDevitt kurset, vet ikke hvorfor men jeg syntes å huske noe om å betinge rett sinnsstemning til slike situasjoner som dere møter på. Lurer på hvordan hun tenker seg å få fram den rolige sinnstemningen man egentlig ønsker??
Leste i Charlotte sin blogg at Arne Arrestad også mener at dersom man ønsker å redusere/trene ift utagering må man først jobbe med hundens sinnstemning. En rolig hund har rett og slett en høyere terskel for å utagere.
But how?? På lang avstand? Avslappningsøvelser? Gradvis eksponering? all of the above?
Ja, eg også tenker at lek girer opp, og derfor har eg aldri prøvd det før i dag.
SvarSlettNår det gjelder å gi godbitar når han buster, knurrer, så blir ikkje det forsterka. Følelsar kan ikkje forsterkast, står det å lese i dei aller fleste skriv som omhandler motbetinging. Tanken min bak denne treninga og råda eg har fått fra andre, går på å snu forventningane han har til det å sjå ein aen hund ved hjelp av godbitane. Ein kombinasjon av sladretrening og Kinderegg-øvelsen til Arne.
Hvis eg skal vente til han roer seg, så må eg stå leeeenge, for han øser seg bare meir og meir opp. Hvis eg ikkje gjer nåke i det heile tatt, kan han reagere sjølv om står aldri så langt vekke. Og han er høge på stress fra han hopper ut or bilen.
Men ja, eg skjønner ka du meiner med å vise at det ikkje e nåke å hisse seg opp øve..
Kan godt hende eg overreagerer pga Ayla, men eg blir ikkje på langt nær så lei meg om Emil reagerer på ein aen hund, enn eg blir om Ayla reagerer på folk. For meg er det nåke heilt aent å reagere på hundar enn på folk. Eg slappe av uansett kor eg er med Emil. For han bjeffe ikkje på folk...
Men eg trenge nok hjelp, uansett... og eg blir sånn.. blæh, eg orke ikkje ta tak i dette likevel.. Joda, han er ein kjekke hund, han er det..
Jeg mener IKKE at du tar feil her altså Tone.. Med hunder som i utgangspunktet er trygge - ikke allerede har etablert et ugunstig atferdsmønster- tror jeg dette fungerer KEMPEFINT!
SvarSlettjeg tror bare at Emil sine "issues" stikker litt for dypt til at man med hell kan late som ingenting. Etter hva jeg forstår er dette ikke enkelthendelser og han har allerede bestemt seg for at dette ER noe å hisse seg opp over.
Jeg er også tilhenger av å ikke se "troll på lys" (er det det man sier?) men det er noe med det å heller ikke la ting gå for langt!Ofte er det lettere å ta tak i et problem før det blir for stort/ har utviklet seg for langt!
Nina,
SvarSlettmotbetinging er nok uansett veien å gå. Men jeg har helt sikkert vært altfor sløv med å jobbe med det. Det er så mye enklere å la være..
Kathy Sdao mener også at en hund som ikke klarer å jobbe, først må bli roet ned så den klarer det. Dette gjøres med mat, mener hun, men han fortsatte å gi meg kontakt etter lek i dag, og gikk ikke over i noe utagering etterpå. Det forteller meg jo at behovet for å bjeffe på de andre hundene er lavere enn lysten på å leke og å spise.
Og ja, jeg er også spent på hvordan Leslie McDevitt lærer inn sinnsstemning.. Jeg forsøker å lese boken hennes på norsk, men irriterer meg bare over dårlig oversetting, og så får jeg ikke med meg hva jeg leste..
Det så ut som det funket å gjøre det som du gjorde så fortsett med det.Jeg er helt sikker på at dette kommer du til å løse, det som er mellom nå og en løsning er bare trening og masse læring :)
SvarSlettSkulle ønske jeg var like flink til å skrive hyggelige og konsise kommentarer som Siv!
SvarSlettNyttårsforsett kanskje??
Som sagt, du/dere kjenner Emil best og vet hvordan han vanligvis pleier å reagere overfor andre hunder :-)
SvarSlettMen ikke glem den klassiske betingingen. Reflekser og følelser spiller inn i læring.
Effekten av klassisk betinging kan vi nyttiggjøre oss av. Rett stressnivå i ulike øvelser, for eksempel.
Er hunden for stressa kan den også overreagere i andre situasjoner (istedenfor å bli litt (normalt) sint blir den rasende, istedenfor litt redd, helt redslagen, istedenfor litt glad, helt overstyrglad ;-) (helt flat, som vi sier...he..he).
Kanskje Emil ikke må ut av bilen før han er roligere (ha rett stressnivå for å kunne takle andre hunder han opplever som skumle?)
Hvordan få ham rolig i bilen?
Parkere på avstand? Gi godbiter? Kjøre til treningsplassen og la hunden være i bilen og så kjøre hjem igjen? Dette vet du/dere mer om ift Emil.
Både gradvis tilnærming og motbetinging virker, hvis det blir brukt rett. Men ved motbetinging må vel belønningen gradvis/og så raskt som mulig, trappes ned og fjernes? Dette er jo en forholdsvis raskt metode (at redsel fjernes "rimelig raskt") og derfor burde man se effekt av om det virker etter noen få repetisjoner?
Hva hvis hunden blir så fokusert på belønningen (vet ikke om dette gjelder Emil?), at den "mister kontrollen over" (glemmer i øyeblikket) det farlige. Vil ikke redselen da øke, selv om man belønner? (eller iverttfall vil kanskje ikke redselen minke).
Har selv brukt motbetinging ift en hund som var redd støvsugeren, og det gikk ikke mange repetisjoner før den forandret fokus fra redd støvsuger til kul støvsuger, og slik er det den dag i dag :-)
Til slutt bare et nytt spørsmål, siden det var flere dyktige folk med på denne diskusjonen:
Kan virkelig ikke følelser forsterkes?
Kjempe god kommentar Tone!
SvarSlettOg jo, følelser kan så absolutt forsterker.. men da slik du skriver selv:
gjennom klassisk betinging! Når det gelder klassisk vs operant betinging er det alltid den klassiske som overstyrer. Mao om Emil knurrer eller buster så ønsker vi uansett å belønne SYNET av stimuluset "hund". Slik at skal få en annen følelse når han ser disse!
Vi er nok alle enige at vi ønsker å nyttegjøre oss den klassisk betinging.. feks som du sier til rett stressnivå i ulike øvelser.
Og jeg er også helt enig med deg i at stressa hunder kan overreagere, så det er nok meget viktig å få betinget riktig "følelse".
hvordan man kan gøre dette finnes det mange teorier om og det er sikkert menge som fører til målet. Det som er det vanskelige er å treffe rett (metode) på hver enkelt hund! Tilpasse treningen om du vil!
men uansett, før man kan gå igang med dette tror jeg det er serdeles viktig å snu den første følelsesmessige responsen Emil får når han ser stimuluset hund. dette er som du sier en refleks, og når vi vet hvordan Emil ofte reagerer ville jeg ikke si man enda har klart å etablere stimuluset hund til en positiv forventning.
Neimen om jeg vet.. det ER ingen enkel "problemstilling". Det skal derfor bli veldig spennende å se hva leslie mener om dette!
Når det nå derimot er slik at man er litt i "beita" så skader det hvertfall ikke å fortsette motbetingingen! Men man skal nok helt klart ha en gradvis tilnærming i tankene, noe jeg syntes det virker som Kari Anne er flink til å tenke på!
Spennende problemstilling dette. eg melder meg på kurset NÅ Kari Anne!! :D
Hundar som er stressa, har langt lågare terskel for å reagere på kva det skal vera, slik er det i alle fall her i heimen. Dei gongene eg har vore i sentrum med Emil, eller på trening, skal det ikkje rare lydane til før han boffer. Etter nokre dagar i ro, gidder han knapt reagere når han høyrer det slår i bildøra når Vetle kjem heim.
SvarSlettEg har leita rundt på nett for å finne stader som bekrefter det eg har fått lære dei siste åra; nemlig at ein ikkje kan belønne kjensler for å få meir av dei.
Eg har berre skumma gjennom linjene, men her har eg funne litt lesestoff som støtter det eg har lært. Eg seier ikkje at det eg har lært er det einaste rette, for så trygg på det eg trur eg kan er eg ikkje.
http://www.theotherendoftheleash.com/tag/reinforcing-fear-in-dogs
http://fearfuldogs.com/myth-of-reinforcing-fear/
Desse to gjeld frykt, men det er jo også ei kjensle.
Ein eller annan stad leste eg at "Reinforcements DEcreases emotions, and INcreases behavior".
Ein stad leste eg at dersom bjeffinga bunna i frykt, f.eks for torden eller lignande ting, er det ikkje mogleg å forsterke den bjeffinga med belønning.
Dersom bjeffinga hadde andre årsaker, var det fullt mogleg å gjere ting verre.
Og det er ikkje utenkelig at det er det siste der eg har gjort med Ayla.. altså misforstått bjeffinga hennar.. og at det er derfor ho aldri har blitt betre, til tross for alt eg har jobba med henne.
Tone, du har nok et poeng i at eg må ha han rolig frå han kjem ut or bilen, for INNI bilen er han heilt kul og rolig og avslappa og ligg med beina i kors. Han kjem ikkje ut før eg inviterer han.
Stresset startar med ein gong han trør beina i bakken.
Åh, av og til kunne eg ønske at nokon kunne komme og trene hunden FOR meg, så eg var sikker på at det blei gjort på rette måten... Alle andre har jo så trygge og sikre hundar..
men med tanke på alderen som Emil e i nå da, kan det hende det er slik pubertetsgreie eller aldersbetinga adferd?
SvarSlett"dersom bjeffinga bunna i frykt, f.eks for torden eller lignande ting, er det ikkje mogleg å forsterke den bjeffinga med belønning"
SvarSlettVi er altså helt enige!!
Vi er ute etter å skape en ANNEN følelse!! En annen assosiasjon.
Meeen, jeg har etterhvert begynt å lure på om man ikke ofte lett glemmer HVILKEN assisiasjon det er vi i bunn og grunn ønsker å skape.
Til SYVENDE og sist vil jeg jo at hunden min slett ikke skal bry seg, være rolig og ikke reagere nevneverdig overhodet. Bare fortsette med det den holder på med.
Jeg har som Kari Anne jobbet MYE med motbetinging, jobbet med sladdet og stablert alternative atferder. Men det er ikke til å komme utenom at det har manglet NOE i treningen, for hundene har etablert en super forventning- men er en anelse "høyere" enn hva jeg i bunn og grunn ønsker.
PS: Kari Anne, det er slett ikke slik at "alle andre" har så trygge og sikkre hunder.
Maxen sin favoritthobby var tidligere å jage folk- ikke fordi han var redd men fordi han er skrudd sammen med mye varsling og vokting samt syntes det var KJEMPE KULT! Vi må hele tiden passe på gjennom lydigheta, og det er vårt annsvar å hele tiden håndtere situasjoner slik at dette ikke skjer
Og Ember, ja han er et pubertetsmonster fra helvete om dagen. Langt ifra stødig og sikker!!
Det er nok mange flere som strever med stress og utagering enn du tror Kari Anne :-)
SvarSlettDet jeg ser nå, ift at Isi nå får tabletter for tyroksinnivået, er at nå når tyroksinnivået er ganske høyt (midt på, men høyere enn tidligere), så har det noen birvirkninger....
Hun bjeffer mer i bilen, når vi stopper og hun hører noen. Tidligere bjeffet hun aldri i bilen... Siden tyroksinnivået er høyere, så fungerer hun jo bra på trening i motsetning til tidligere når tyroksinnivået var for lavt.
De birvikningene er så små at jeg ikke bryr meg, men jeg har hele tiden i bakhodet at hvis jeg opplever mer stress/og adferder knyttet til det, så prøver jeg en lavere dose medisin.
Og Emil er i puberteten, noe som ikke akkuratt gjør det enklere for ham å takle stress... Det roer seg heldigvis (pubertetstress) :-)
Ønsker ikke noen rasedebatt, men jeg har sett at flere individer av lettstressa raser, feks flat, jaktlabrador oa, som har litt "stressadferd" ift reaksjoner i hverdagssituasjoner. Feks i sommer var det en jaktlabbe som overreagerte da et barn plutselig kom rundt et hjørne. Det er normalt å reagere på en plutselig hendelse, og så slappe av igjen. Men jeg synes den hunden overeagerte (det var masse høye bjeff og utfall), men den roet seg.
Denne hunden trenes på jakt (og er knallflink) og er nok ganske ofte satt i "stressmodus" i treningsammenheng.
Kanskje for ofte ift hvordan den taklet uforutsette ting?
Det kan være en balansegang dette med hvor ofte vi "setter" hundene våre i stressmodus (feks løpe etter ball, freecebee, kong, katt, bil, joggere osv) og hvordan de er i stressnivå resten av tiden/dagen/uka.
Hunder som ofte settes i stressleker el annet som stresser dem (frykt, glede ol), KAN få problemer med for høye stressverdier i kroppen (blodet).
Det kan ta flere dager å få ut alt adrenalinet som pumper rundt i kroppen. Noen hunder takler dette bra, ikke alle.
Jeg er veldig bevisst (fordi jeg har en lettstressa rase), på at når jeg bruker mye lek, jaktlek som belønning hos figurantene, så bruker jeg overhodet ikke dette hvis jeg trenger å belønne henne utenom. Jeg ser at hun er mer gira de dagene etter mye jaktlek, og da er det tid for en pause, og ev neste trening bruke godbiter. Dette gjelder selvsagt ikke alle flet el lettstressa raser, men jeg ser at det funker bra for Isi. Det er jo tross alt flest hverdager der det er viktig at hun har roen og kan takle naboene, barna som løper rundt her, kattene osv.
Jaktlabber på jakttrening, har jeg hørt, trenes ofte veldig lite på selve jaktmomentet (løpe ut og apportere) dedet første åra. Vet ikke om alle anbefaler dette?
De er så høye i stress i utgangspunktet, at det de trenger er ro og ro i alle settinger, også i treningsetting. De får stå/sitte ved siden av når andre hunder jobber (ofte langt fra eller så er de ikke på fellestreninger overhodet).
Pga dette stresset er de naturligvis herlige hunder å trene med(lette å belønne)og de gjør det ofte bra i mange ulike aktiviteter.
Kari Anne: Da jeg slapp Isi ut av bilen hjemme hos dere reagerte Emil helt fint. I den settingen hadde han ingen store forventninger (eller ivertfall ikke de samme forventninger som han har andre steder med hunder) til det som skulle skje.
Noen ganger er det "lært stress" (klassisk betinging) som kommer av forventninger til... (hva det nå er som stresser dem).
Jeg vet om folk som har hatt hunder som stresser i bilen og som fyker ut som noen "uvær"... og de har trent ro ved å kjøre til trening, og så kjøre hjem igjen. Hunden begynte å bjeffe allerede da de svingte inn på grusveien...
Dette har de utvidet til feks å gå ut av bilen selv før man kjører hjem/tilbake/et annet sted/tur ol.
Men etter noen repetisjoner der hunden ikke kommer ut har det tydelig minket stresset/forventningen.
Det var også viktig når de kom så langt, at hunden ikke kom ut av bilen før den var rolig, i god avstand til... osv - dere kjenner prosedyren :-)
Olaug, det er ikkje utenkelig at det har med hormoner å gjera, men eg må jobbe med det likevel. Han er jo uansett ein hund som raskt tipper over i lyd når han blir frustrert på ein eller annan måte..
SvarSlettOg til Nina og Tone,
Emil stresser ikkje i bil. Han slapper heilt og fullt av, og hopper like gladelig inn som ut. Han bjeffer hvis det er hundar rundt bilen.
Eg har trent mykje ro INNE, men ser nok nå at eg har forsømt plikta mi ute.
Eg har ikkje trent mykje med Emil sånn generelt. Det kan gå fleire dagar mellom kvar effektive treningsøkt, fordi eg meiner det er viktig med RO, og at han lærer at av og til skjer det ingenting her heime.
Eg opplever ikkje at han stresser meir når me køyrer til trening enn andre plasser, av den enkle grunn at han som sagt ikkje stresser i bil i det heile.
Og ja, eg har også høyrt at folk med jaktlabrador ikkje lærer dei anna enn innkalling og sitt og bli. Men eg har ikkje høyrt dei forklare kvifor.
Drømmen min for Emil var å ha ein hund eg kunne ha med meg over alt, uten å skru på radaren.
Med fare for å kategorisere, korleis får dei narkomane hundane sine til å vera så verdsvante og rolege? Eg har ikkje sett ein einaste av dei hundane utagere på noko vis. Dei bruker knapt nok band på dei...
Emil er jo en flott hund, Kari Anne, rolig i bil, rolig inne, snill med folk og katter...!!!
SvarSlettDet andre "småpotlet" er jeg sikker på at du fikser etterhvert, og jeg tror du trygt kan skru av radaren... han er jo ikke akkuratt noen farlig hund, for å si det sånn..., bare en hund med alt det som hunder gjør av "ugagn" og morsomheter :-)
Og ja, du kan så si, hvorfor får de narkomane så rolige hunder...hehe.. :-P
Jeg tror de hundene har den "ultimate" (på både godt og vondt) miljøtrening og sosialisering...
Men det er vel ikke alle de hundene heller som er like "gode" - men klart at slik de lever, med alt mulig rart rundt omkring seg hele veien.. de blir nok litt "hardbarka" ift miljø og sosialisering ja.
Kanskje vi skulle ha "flytta på gata" Kari Anne...??
Nei...... men de har en avslappa holdning til hunder og det meste annet kanskje? - noe vi kanskje burde ta litt lærdom fra?
Jeg har ofte hørt det med rusmissbrukere/narkomane og deres fine hunder, men jeg tror dette er et meget unyansert utspill.
SvarSlettjeg bodde selv i gamlebyen en periode, rett i nærheten av et okkupert hus. Jeg så stadig nye hunder her og etter hva jeg ble fortalt av disse beboerene selv var en blitt påkørt av toget, en påkjørt av bil og en bare blitt "borte".
ja så da kan man spørre seg om ALLE hunder blir "så bra", eller hvor mange hunder man er igjennom før man møter på det individet som holder seg i nærheten. ;)
Men joda... de får mange muligheter til å ordne opp selv, og får en miljøtrening og sosialisering det nesten er vanskelig å forestille seg!
Som alltid, spennende og lærerik blogg, og her lærer man jo like mye av kommentarene, spennende.
SvarSlettIntressant å lese, og jeg er også veldig enig med Siv.
SvarSlettNoen ganger har jeg følelsen av at vi skal "forstå hundene i hjel" i stedet for å bare godta at "sånn er det".
Selv har vi fått en mye bedre hund etter at vi begynte å stole på den (Dewey). Fra å være "på hugget" hele tiden i forskjellige situasjoner kan vi nå gå rolig og avslappet over alt og trigger derfor ingen ting (tror jeg).
Kan jo ta nyttårsaften som eksempel. Dewey var så rabiat at han skadet seg selv nyttårsaften, men i fjor lå han ved siden av oss og peste litt mellom 23.00 og 00.30 ellers var han helt rolig.
Vi lot han ha kontrollen selv, mens vi viser med hele oss at dette er ufarlig. Uten å styre så mye mer. Det har fungert i flere situasjoner når det gjelder han.
En annen ting som jeg tror kan være grunn til at leke fungerer for dere, er at plutselig kan ikke du bruke samme kropssignaler som du normalt gjør når du gir hunden godbiter - dermed bryter du et ubevisst mønster, og hjelper hunden til å bryte sitt mønster.
Jeg har ingen teorier å henge dette på, men uendelig mange observasjoner....
Dette va kjekk lesing!!
SvarSlettHar også tenkt på alle de som har hund, der det virker som de har lagt så lite arbeid og tanke ned i hundeholdet, men de har de roligste og "letteste" hundene av alle, som f.eks narkomane. Mens jeg jobber og jobber og har alltid noe mer å jobbe med. Likte og kommentarene din nederst her, Ghita, med å godta ting slik de er. En liten tankevekker for meg, selv om jeg ser at det mest utfordrene for meg er kanskje akkurat det.. Og slappe av med den hunden jeg har! :)
Med Ayla har eg innsett at ho er den hunden ho er. Det har ikkje gjort problemet mindre, men heller ikkje større.
SvarSlettMed Emil veit eg at det framleis er håp om å klare å trene han til å tolerere andre hundar rundt seg uten å bjeffe.
Eg syns ikkje dette går på å godta at slik er det bare, for dette er då vitterlig noko som kan bli mindre av eit problem ved å trene på det... Ellers hadde ikkje folk hatt kurs i det, skrive bøker om det o.s.v.
Emil er ein høg-gira hund, som raskt tipper over i lyd, enten det er piping, murring, hyling, uling eller bjeffing. Akkurat DET er det nok ikkje all verdens å gjera med, men å snu kjenslene hans når han ser hund, DET er eg sikker på at er mulig :-)
Og Carita, du har ein kjempehund!! Han er ein sjarmør uten like, og er nok meir vanlig enn du er klar over. Du har vore kjempeflink med han!
Heldigvis er han såpass liten at folk ikkje tar han heilt alvorleg hvis han setter igong med å bjeffe. Du vil nok sjå andre reaksjonar hos folk når nummer to kjem i hus (så sant den blir større enn Ollifanten, dah).
GODT svar kari Anne!!!
SvarSlettHar en her hjemme som blir litt i overkant "høy" når han ser andre hunder om dagen. Jeg har IKKE tenkt til å "godta" dette, men jobbe for at vi skal komme oss helskinnet gjennom puberteten ;)
Ikke det at jeg ser djevelen på lys dag her, MEN jeg ønsker å ta tak først som sist når jeg ser en tendens jeg ikke liker.
Som med all annen læring dette: blir ikke bedre, snarere ofte tvert imot, av å lukke øynene for det! :)
Ser at noen misforstår det jeg skrev. Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke skal trene på det man anser som et problem. Det jeg mener er at kanskje man fokuserer for mye på det, og derfor lager seg en slags "ond sirkel"?
SvarSlett