Ja, så går me her og ventar på at fredagen skal kome. Timane sneglar seg avgårde mot det uunngåelige. Eg vekslar veldig i humøret, og vipper fra å vera 150% sikker på at det er rett - til å heilt og holdent ville ombestemme meg.
Han får Metacam. Skulle hatt halvannan, men får to. Han ser ikkje ut til å ha så veldig vondt. I kveld, ute på tur, gallopperte han heim etter at eg hadde sagt at det var mat inne. Han sover like mykje, har like vondt for å reise seg, men er livligare ute. I alle fall av og til. Svigermor seier ho ser stor skilnad mellom slik han er nå og slik han var ved juletider.
Tvilen river og sliter i meg, for når han står og svaier på golvet, slik han gjer akkurat no når eg sit og skriv dette innlegget, så kjennes det ut som om det fredagen ikkje kjem raskt nok. Ute, i stad, då han gallopperte inn dørene med iver og glede i blikket fordi det venta mat inne, då var eg ikkje like sikker.
Eg trur at uansett kor sjuk eller frisk han hadde vore, hadde eg ikkje hatt direkte lyst til å ta farvel. Eg VIL jo ikkje dette, innerst inne. Men eg unner han å få sleppe å bli så veldig veldig dårleg. Eg må berre hugse på at han faktisk går på smertestillande no. Kvar dag. Høgare dose enn han skal ha. Nettopp for å gi han ei så fine siste veke som mogleg.
Eg må innrømme at eg sover dårleg. Midt på natta vaknar eg og husker kva som skal skje, og så får eg ikkje sove på ei stund. Når eg først sover, er det uroleg. Det første eg tenker på når eg vaknar, og det siste eg tenker på før eg sovnar er at denne veka mister eg Joey. Det skremmer meg slik!
Tenker på deg!
SvarSlettKlem
Takk :-)
SvarSlettNei, slike avgjørelser er ikke lette å ta selv om du vet det er riktig. Vi tenker på dere vi også!
SvarSlettDet er ingen tvil i nåken sine hjerta om at du hara valgt det retta for Joey. Han får oppleva ei god veke på enn så lenge pga smertestillande, og krysser regnbogebrua lykkelig og frisk med godt mot til alt det gode som møter han på andre sida, Tinka, Tass, Bajas... For de kjenne jo kvarandre, sjøl om sistnevnte aldri møttest...
SvarSlettOg han har det skikkelig vondt uten tablettane, det merker jo me som er litt på avstand, og ikkje ser han kvar dag.
Du gjer det beste for han, og det har du gjort i all tid han hara vore hjå deg. Sjøl om me nå tara farvel på denne sida med han, vil han likevel springe rundt med deg og oss fra andre sidaa, og han vil alltid leve sterkt i hjertene våre..
Mange klemmar frå litlasøster...
Kjære deg, Kari Anne... Ut fra slik du beskriver Joey nå høres det ut som det er på tide. Minst. Ikke utsett deg selv for mer tvil.
SvarSlettDet er en stor gave du gir ham, å slippe mer smerter og uverdig eldring. Det uegennyttige, vonde skrittet du er i ferd med å ta ville du ikke vurdert en gang hvis ikke du visste innerst inne at det er riktig.
Du har mistet før, og du overlever denne gangen, også.
Prøv å vri tankene dine fra "mister Joey" til "fritar Joey fra smerter".
Fokuser på å OPPLEVE de siste dagene med ham fremfor å sørge på forhånd.
*støtteklem og varme tanker*
Å vri tankene fra å miste til å frita for smerter er nok lettere sagt enn gjort. Der er jeg dønn egoistisk. Jeg mister ham, sånn er det med den saken. Men jeg skal oppleve de siste dagene. Gi dem mening. For oss, i allefall...
SvarSlett*klem*