Ferien står for døra, og det kjennes litt annleis ut i år. Me reiste på ferie utan Joey i fjor også, men då visste me at han var på Ålgård og hadde det gullfint. I år skal Ålgårdsfolket vera me oss opp på hytta, og likevel kjem ikkje Joey til å vera der. Vemodigt... Kvardagen utan Joey går framleis greit, og nå har me begynt å merke kor mykje hensyn me tok til han. Her ein kveld hadde Vetle tatt seg ein tur ut, og Ayla og eg var heime åleine. Eg sat og var rastlaus og hadde lyst til å gå tur med Ayla, men tenkte at eg måtte vente til Vetle kom heim igjen. Ein vanlig tanke gjennom dei tre-fire siste åra. Brått slo det meg at eg faktisk ikkje trengte det lenger. Me kunne berre kle på oss og gå ut! Det var ein merkelig opplevelse.
Ikkje nå på onsdag, men neste onsdag (bursdagen til Vetle), skal me køyre frå Treungen ned til Kongsberg og installere Ayla og meg på brukshundleir på Troll Hundeskule i fire heile dagar. Der skal me ha om spor og nasearbeid i altså FIRE heile dagar!! ÅÅÅÅÅ som eg gler meg!! Snille Vetle som syns det er heilt greit at eg bruker ferien min på slikt! :-)
Ayla har fått begynt å gå små og rolege turar i nærområdet nå, og det ser bra ut enn så lenge med tanke på haltinga. Ho har knapt sett anna enn grusveien og Vistnestunet dei siste to mnd, og storkoser seg når me nå altså har begynt å bevege oss litt lenger. Eg vil ikkje begynne for hardt, heller, for eg er så redd for at ho skal begynne å halte igjen nå når me har vore så flinke til å bruke band og halde henne i ro. Eg ser på henne at ho verkeleg har lyst til å bruke kroppen og springe villmann og herje vilt, så det er ikkje alltid så lett (med tanke på samvitet mitt) å kople på henne bandet.
I Joey sitt fravær har ho vore veldig oppmerksom på både Vetle og meg, og ho søv mykje meir enn før. Han hadde jo middels separasjonsangst og måtte sjå kor me var til ei kvar tid (før var det nok å høyre oss, men etter som hørselen svikta, måtte han altså sjå oss for å vite at han ikkje var åleine), dermed vakna Ayla også og rusla etter. No kan ho ligge i stolen eller på puta og sove og me kan gå på kjøkkenet eller badet eller ut i gongen utan at ho registrerer det.
Eg er ganske så spent på korleis det vil gå på hytta, når ho skal halde orden på fire vaksne, tre mellomstore born og ei lita på to år pluss Tanja. Eg fryktar at det vil gå litt i surr for henne, og at ho kjem til å varselbjeffe på dei fleste av oss som kjem inn etter å ha vore ute eit ærend. I tillegg vil det altså vera fire born ho skal passe på (ho bli ekstra vaktsom når ungane er med oss), så eg håper ho ser at dei eldste klarer seg sjølv og at det kun er Lea som treng pass. Og hvis vatnet på hytta er varmt nok til at eg klarer å bade i det, så skal Ayla få svømme litt også. Høhø...
Ellers er det framleis lite me trener på. Me har tatt lang sommarferie, og eg har nesten ikkje rørt klikkeren på fleire mnd nå. Ayla er så treningssugen, stakkars, og ho er så tapper og tålmodig at eg får heilt vondt. Me skal satse for fullt når eg bare ser at foten held seg frisk og eg ikkje treng ta hensyn til den lenger. Der er NULL overtid i den nye jobben min, så då er der ingenting som stopper oss fra å trene og trene og trene! :-)
Ingen komplikasjonar etter sterilisering, og Ayla skulle begynt å få løpetid i desse dagar. Eg må innrømme at det skal bli deilig å sleppe...
Vetle har endelig fått seg flott speilreflekskamera, og dei bildene han allerede har tatt, har blitt knallflotte! Gu, så eg gler meg til feriebildene i år! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar