Tenkte eg ville skrive litt om kvifor treninga vår går så seint. Dette er ikkje så enkelt å skrive om, og i skrivande stund er eg ikkje sikker på at eg kjem til å publisere dette innlegget, eingong. Men om eg gjer, håpar eg det er med på å løyse opp situasjonen for oss.
Det er komplisert. Og underleg. Og det bunnar i opplevingar frå lenge før Emil var påtenkt.
Seks og eit halvt år med ein rottweiler med veldig sterk HD, der heile tilværet vår gjekk ut på å planlegge aktivitet, vente på vonde episodar, og spådommen om å kan hende sjølv måtte slå i hjel hunden med ein stein ute på tur fordi hofta hadde knust eller blitt ødelagt på anna vis. Ja, veterinæren som diagnostiserte henne sa det til meg. At eg kanskje kunne komme til å måtte slå ihjel hunden min.
7,5 mnd gamal vart ho operert for bruskløysing i albuen framme. Då hadde eg vore hundeeigar i eitt år.
Ho hadde nokre episodar der eg ba folk heim for å ta farvel med henne fordi ho hadde så vondt at ho hylte når ho gjekk. Ein gong var til og med veterinæren så langt som på døra vår med sprøytene som ville ta livet av henne. Då han såg henne, meinte han på det ville vera lurast å gi henne Rimadyl nokre dagar og sjå det an. Ho levde i fire år etter det. Og då døydde ho av osteosarkom. Kreft i foten. Me fekk halvannan mnd på oss før ho vart så ille at eg ville la henne sleppe.
Joey hadde også HD, middels, og likte ikkje menn. Eller ungar flest. Eller andre hannhundar på tur. Han fekk bilyd på hjarta, blei svaksynt, tunghøyrd, og måtte operere både det eine og det andre. Han hadde kloskader med jevne mellomrom, og fekk hjertehoste og hudproblemer på slutten av livet sitt.
Ayla har hatt sine psykiske problemer sidan ho var kvalp, ca 5 mnd gamal, og fekk også påvist svak grad HD. I 2008 fekk ho første gong problemer med korsbånd i eine bakfoten. Ho var då 2,5 år. Sidan då har det gått i periodar med ro utan sjanse til å trene på å takle folk, så har ho blitt frisk, og me har fått trene på folk og andre ting igjen, så har ho blitt halt med påfølgande ro, og så frisk igjen, og så halt igjen og så frisk igjen, og så halt på alvor med diagnose Skada korsbånd i begge føtene. Og eg blei heilt knust. Eg strigrein på veg heim frå Bergen etter den beskjeden, for eg visste at me ikkje kom til å operere. Så då var det berre å vente til det ville bli så gale at ho måtte sovne inn.
Så kom Emil heim til oss. Han som skulle oppfylle alle mine draumar. Han som skulle takle alt og vera med overalt og vera ei blanding av alle hundane før han. Eg kunne jo så mykje no, og ville vera i stand til å trene vekk kva det skulle vera som måtte dukke opp.
Det viste seg at han har mykje stress i kroppen og er miljøberørt. Eg tenkte at det ville vera mykje enklare å jobbe med enn f.eks Ayla sine problemer, for Emil er ikkje redd folk. Han registrerer knapt at dei finnes. Ein snus, og så er han stort sett ferdighilst.
Så blei han seks mnd og eg høyrde første gong eitt plopp i hofta hans. Det gjekk ei stund, så høyrde eg det att. Og frykta fekk gode vekstvilkår i meg som allereie har hatt tre hundar med HD og andre helseproblemer. Så slo han seg ein gong på tur, og halta i halvannan mnd etter det.
Eg kjente det som om eg berre gjekk og venta på at han skulle bli gamal nok til at eg kunne røntge for HD og AA for så å bli knust av resultata. I mellomtida går me og vurderer Ayla si helse frå veke til veke, og sjølv om eg håpar intenst at ho på mirakuløst vis skal bli heilt frisk, veit eg vel innerst inne at det berre er eit spørsmål om kor lang tid me har att med henne. Eg går og ser på henne og tenker at livet hennar ikkje har blitt så bra for henne som eg håpa, og syns det er urettvist at ho skal slite med plagene sine. Gode herlige Ayla min.
Og med Emil er det som om eg ikkje våger å tru på at han har ei framtid, han heller. Eg frykter så intenst at han skal få påvist HD eller AA, og at eg heller ikkje denne gongen skal få ein frisk hund. Og difor er det nok at eg ikkje klarer å legge planar for oss. Konkrete planar som me skal jobbe mot. Det er som om eg går i eit vakuum med han også. For han ER jo flink, eg ser jo det! Og han elskar å trene! Men så, langt bak i tankane, ligg dette med miljøberørtheten og stresset, og så tenker eg at eg nok aldri klarer å få fiksa det, slik at alt arbeid me gjer med andre ting vil vera forgjeves. Eg har rett og slett ikkje vågd å legge planar for oss. Ikkje vågd å drøyme vidare, for det har vore så smertefullt å sjå draumane mine for Ayla bli så knust. Og utan planar kjem me oss ingen veg, og DIFOR går det så langsomt med oss.
Snart er han gammel nok til rtg - så slipper du i allefall den usikkerheten lenger. Stor klem fra meg!!!!!
SvarSlettKjære Kari Anne.
SvarSlettHuff du har ikke hatt det enkelt. Blir egentlig ganske trist når jeg leser dette, for det hundelivet du har erfart har vært preget av mange sorger. Jovisst skjønner jeg at det også er mange gleder, men at 3 av dine 3 hunder skulle vært så syke har du såvisst ikke fortjent på noen måte.
Jeg skjønner at dette holder deg tilbake, men det holder deg også tilbake fra å oppleve alt du i utgangspunktet kjpte hund for. oppleve dette med Emil.
eg vet det er lett å si det, men IKKE TA SORGENE PÅ FORSKUDD!
Legger du planer vil du kanskje se at annet får mulighet tiil å oppta tankene dine. Du vil gå fra trening oppspilt over hva dere har fått til!
DERFOR tror jeg det er akkurat den medisinen du/dere trenger at du har meldt deg på Amokk sin elitesatsning! Det vil gjøre godt for sjela å få "blokkert" noen av de negative tankene med nye og spennende treningstanker!
STOR KLEM
Uff Kari Anne, føler så med deg. Stor klem :)
SvarSlettBritt,
SvarSlettJoda, det nærmer seg nå, heldigvis.. må bare få gjort han norsk først... Klem tilbake! :-)
Nina,
Ja det er egentlig trist, men kanskje nå når eg har satt ord på tankane mine, at det løyser seg opp litt :-) Klem tilbake!
Hilde,
Takk for det :-) Klem tilbake!
Skjønnaste Kari Anne! Æ ser og veit kor du e. Og det ænklaste e apatien, sjøl om det åsså gjør ondt.
SvarSlettMæn ikkje tænk fræmtid med Emil. Tænk her og nu. Ta tak i kvær dag, og gjør det du har løst tel. I lag med Ayla. I lag med Emil. Ingen av oss har nån garantia om nokka fræmtid. Så ikke lægg plana, bærre hiv dæ med det du har løst tel. Det samme med træninga med Emil. Gjør det du vil. Der og da. Gå på kurs, træn det du trur e vektig med han. Gjør nokka. Eillers vil tanken om fræmtia kvæle dæ. Stor, stor & varm klæm!
Eg må nok ha planar.. eller.. eg MÅ ha planar, ellers komme me oss ingen vei. Drømmane, derimot, kan nok vær lure å legge vekk. Eller få andre drømmar... For eg kan ikkje gjer det eg har lyst til med hverken Ayla eller Emil. Så då må eg få andre lyster også..
SvarSlettOg kurs har eg meldt meg på i fleng i år, faktisk. Men apatien er det enklaste.. du har rett i det.. og den personen vil ikkje eg vær, som tar den enklaste utveien! Derfor MÅ eg bare grave meg ut or den og legge treningsplanar og trene i vei..
Eg har i det minste starta prossessen.. trur eg...
Takk for klemmen, og right back atcha! :-)
Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det, og sliter med akkurat det samme selv. Og det er vansklig å komme seg utav tankebanene. Men lykke til, og håper alt ordner seg:)
SvarSlettUff da Kari Anne, du har vært utrolig uheldig med flere hunder ja. Skjønner godt at "den minste ting" setter deg ut og at det da er lett å tro det værste.
SvarSlettMen kanskje første skritt for å klare å komme utav de negative tankene nå er tatt? Det å skrive ned dette var nok tøft for deg men det har nok også satt igang noen nye/annerledes tanker?
Håper virkelig at du finner ut hvordan du kan takle denne "bagasjen" du har med deg.
Håper du legger den lengt innerst i skapet, låser døra og sender skapet til Fretex...eller helst på søppeldynga kanskje, ja definitivt på søppeldynga!!
Kos deg med Ayla og Emil og se alle de positive tingene som skjer også - det er jo masse :-))
Og hvis det er noen trøst så må jeg ærlig talt si at disse hundene, med HD og alt hva det var... kunne ikke hatt noen bedre eier enn deg. Mange hadde nok gitt opp og disse hundene har ivertfall hatt det så bra som de kunne hatt det, med "alle" sine plager, vondter og "issues".
Og hva gjør det vel at ting går litt langsomt, sånn egentlig? Er det et mål at hundene skal kunne alle øvelser osv når de bare er et år...eller 2..? Nei, kos deg med hundene du, gå turer, gå på kurs og tren - fordi det er gøy - her og nå!!! Ikke fordi "noe" skal bli ferdig/få inn alle øvelser osv. Legg det presset du har gitt deg selv, også langt inni det skapet, før du hiver det på "dynga" :-))
Masse lykke til - Klem fra Tone og Isi (to fornøyde overnattingsgjester) :-))
Evy,
SvarSlettTakk for det, eg håper også det ordner seg til slutt :-)
Tone,
Ja, eg håper dette innlegget kan bidra til at eg komme meg ut or sumpen og opp i høgdedraga litt.. få litt medvind... Det hjelper stort sett å sette ord på det, og sjå det på trykk.
Det var ikkje eit enkelt innlegg å trykke "Send" på, men eg angrer ikkje :-)
Eg og Emil tar den tida med tar, me, og presset og bagasjen må gøymas vekk.
Takk for fine ord :-) Dåkken var kjekke overnattingsgjester også :-)
Klem tilbake!
Kjære Kari Anne.
SvarSlettTøft av deg å skrive dette ned - men jeg tror som de andre her, at du vil få det bittelitt lettere nå.
Sett deg et drømmemål - det er lov til å drømme!!
Sett deg et realistisk mål, og håp at du oppnår det - det er lov å endre planen under veis.
Sett deg mange bittesmå delmål som du skal juble over å klare - da er du under veis.
Stor lykke-til-klem fra meg.
Joda, å drømme er lov, det er bare det at når dei forrige drømmane akkurat har blitt så grundig knust, så er det ikkje så enkelt å lage nye..
SvarSlettMen eg merker allerede at det har hjelpt å skrive om dette her, kanskje det er presset som sakte men sikkert gir seg? Ambisjonane er ikkje mindre av den grunn, altså... ;-)
Og takk for klem! :-)