Nå for tida syns eg det svever ein del interessante tankar rundt dette med passeringstrening rundt omkring på nettet, og eg har fulgt dei med argusauger. Essensen i desse tankane er at der er vesensskilnad mellom at f.eks Ayla tåler at eit menneske passerer fordi ho gjer noko ho kan og er trygg på, og at ho tåler at eit menneske passerer fordi ho er trygg på at mennesket ikkje vil henne noko vondt.
Det er ganske stor skilnad mellom dei to situasjonane, og med det i tankane, køyrde eg og Emil i dag ned til eit ganske stort byggefelt ved sentrum.
Av alle metodar som florerer her i den store verda, er det EIN metode som garantert ikkje gjer noko nytte; Ignorering av problemet. Ting må trenast på, faktisk.
Tankane mine bak turen i dag var å gå lenge nok til at han slappa av og slutta å snuse og tisse på kvar einaste snøklump. Eg kom på at me har ikkje gjort dette nok; gått tur i bebygde strøk. Og der nede VEIT eg me kan treffe på både folk og hundar.
Det første kvarteret var han OVER ALT i vegen, tissa på annankvar snøklump, og lukta på dei andre. Kikka på alt som rørde på seg, og busta på ei dame med barnevogn som gjekk laaaaangt framføre oss. Då ho snudde til venstre og han såg at ho ikkje hadde hund med seg, gjekk busta ned igjen.
Eg hadde lagt klikkeren laaaangt ned i lomma og belønna berre om me gjekk forbi eit hus der hundar bjeffa på oss frå innsida.
Etter ein halvtime spratt det brått ein mann med schæfer ut fra ei innkjørsle ca ti meter framføre oss. Panisk kikka eg meg rundt om det ville vera god nok plass for vellykka passering, og det var det faktisk ikkje.
Reflekser og instinkter fekk meg til å starte å belønne når han såg på den andre hunden. Eg hadde godbitpølse, men klikkeren låg jo langt nede i lomma mi, så det blei BRA i stadenfor. Han stod og busta først, og så ga det seg, men han kikka på den andre hunden heile tida. Kvar gong eg sa BRA, snudde han seg for å hente godbiten. Uten lyd. Han var ikkje i sitt eller under annan kommando, han fekk berre stå og kikke. Dette var det einaste alternativet der og då for meg, for det var speilblank is under føtene mine. Hadde han forsøkt å dra mot den andre hunden, hadde eg ikkje hatt sjans til å halde han att!
Då den andre var godt og vel forbi, brydde han seg ikkje stort om den lenger. Me gjekk vidare, og han var framleis mjuk i munnen då han fekk godbitar etterpå. Etter ein liten timestur totalt var me tilbake til bilen igjen, og både han og eg var fornøydde, faktisk :-)
Her er linkane til nokre av dei tankane som svever der ute for tida:
Så flinke dere er! Tror det var veldig lurt å ta den turen ned til sentrum. Dette bør du gjøre så ofte som mulig, og gå lenge nok til at han roer seg, slik du beskriver at han gjorde.
SvarSlettSer og at det skrives mye om div passeringsproblemer mm. og ulike løsninger. Er det kun fordi flere og flere blogger at man ser at veldig mange sliter med dette?? Kan liksom ikke huske at dette var særlig snakk om på 80 og 90 tallet... men da var jo internett ikke så vanlig, for å si det mildt... :-))
Har det noe med oppdrettere å gjøre, dvs hvor mye vektlegges miljøtrening og sosialisering de første to månedene? Det er jo selvsagt veldig forskjellig, men sånn generelt sett?
Er vi som valpeeiere oppmerksomme nok på viktigheten av miljøtrening og sosialisering, eller er det kjekkere å trene på diverse "øvelser"?
Det er jo kommet så masse kjekt å holde på med også de siste åra (klikkertrening, agility, rally, freestyle, mm). Hundene har jo helt klart godt av å bli trent, men har man da lettere for å glemme miljøtrening og sosialisering ute på "gata"/i byen osv? Mange er jo bevisste og flinke men allikevel får hundene ulike "problemer".
Jeg aner virkelig ikke, men hører jo "rykter" om at flere og flere som er innen bruksmiljøet sliter med å finne nervesterke nok hunder til tjeneste og/eller bruks. Er "hundematerialet" vårt dårligere nå enn for 20 år siden?
Det er ikkje SÅ mange år sidan det ikkje fantes noko som heitte "Passeringskurs", men eg fekk aldri til å passere hundar med dei to første hundane mine, heller.
SvarSlettMen Ayla bjeffer ikkje på hundar me passerer, trur eg.. I allefall gjer ho det ikkje nå lenger. Ho syns bare hundar som leiker med kvarandre eller eigaren sin er teite og må kjeftas på.
Det eg trur kan vera ein tellande faktor er psyken generelt på hundane. Som du seier, har bruksfolket større og større problemer med å finne skikkelige hundar som duger til deira formål.
Ta Emil, f.eks., han har vore slik han er nå heilt sidan eg trefte han første gongen. Miljøberørt. Og eg veit ikkje om det hadde hatt noko å seie hvis oppdrettar hadde gjort noko annleis.
Trur nok det er mange faktorar, og sjølv om ein kan mykje, hjelper ikkje alltid det. Men eg er fullt klar over at eg som eigar har mykje å seie for korleis hunden min blir, men ikkje ALT.
Og grunnen til at ein høyrer så mykje om dette no, er nok fordi at dei som er interesserte nok i hund til at dei gidd å blogge om det, i utgongspunktet har måttet lære seg mykje om hund pga allerede eksisterande problemer. Var den enkel å forstå? ;-)
Ja, den forstod jeg du :-))
SvarSlettDet er nok mange faktorer som spiller inn ja, og ikke minst hva som "bor" i hundene, og da er avl og oppdrettere viktige stikkord.
Nesten så jeg gruer meg til neste valp om et år eller to... hvor skal jeg finne et godt nok kull?
Slik tenkte jeg ikke da jeg fikk Isi for 8 år siden...
Tror hundenorge er inne i en spesiell tid, på mange måter, både ift hundemateriellet, (schæfer er ikke lenger nr 1 i norge - og det er vel ingen forundret over...?), ulike treningsfilosofier står steilt mot hverandre, mange skaffer seg hund som statussymbol osv osv.
Flere og flere raser "deles" i bruks og show (utstillingstype) og det er ikke bare av det gode nei, selv om det kan virke slik ift den enkelte hund.
Samlet sett, for rasen, er jeg ikke like sikker på at dette er av det gode.
Men heldigvis skjer det masse positivt også, det vet jo vi to :-))
veldig interessant det dere skriver om begge tto her. og godt du får i gang tankene ved å lese hos meg.hehe;)
SvarSlettJeg ser det at i f.eks Tellus sitt tilfelle, så er hovedårsaken hans dårlig avel. rett og slett dårlige nerver. Fikk i dag vite at kullsøsteren hans var avlivet fordi hun var blitt så utrolig aggressiv,snappa etter barn, vært truende ovenfor faren til oppdretter, og generelt skulle "ta folk" på gata. eksakt HVA det ligger i dette vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg fra jeg fikk tellus har merket at "dette er ikke en normal hund". I begynnelsen trodde jeg det var pga oppvekst miljøet. Behandlingen av valpene hos oppdretter var BÆD. de tok vlpene hardt i nakke og øra og kjefta hardt for at de tissa inne, og det var liksom ikke orden på noenting der..og ungene i huset kasta valpene rundt som om de var dukker...
Men nå i senere tid har jeg merket at det er mer komplekst enn som så. Og flere hundetrenere som har jobbet med oss også, har påpekt det at "noen hunder er bare ikke riktig skrudd sammen". og det er tellus ett perfekt eksempel på. At oppdrettermiljøet også har påvirket han negativt kan jeg heller ikke nekte for, men jeg ser tydleig nå at hovedårsaken er hans nerver. Moren hans var nervøs, da videreføres dette naturlig nok til valpene.. og at moren hadde dårlige gener forundrer meg heller ikke.faren vet jeg dermed lite om. Men slik jeg ser problemene hans, så er det faktisk mer komplekst enn feilbehandling fra mennesker. selvom jeg tror i MANGE tilfeller dette kan være årsaken slik dere sier fifht treningmetoder, feil fokus på hva man egentlig burde fokusere på i ett hundehold(ikke nødvendigvis lydighet, men sosialisering og miljøtrening osv).
Og dårlig avl der omtrene HELE kull bli avliva i puberteten er dessverre ting jeg har hørt om flere steder. Og dette tyder jo rett og slett på uansvarlig videreføring av dårlige gener. Og da når vi mennesker i tillegg til disse dårlige genene har såpass lit kunnskap om hundens språk og måter å oppføre seg på, så blir det store konflikter som gjør at det blir vanskelig forstå hverandre og ta hensyn og bygge opp selvtillitt på ett fornuftig plan.
Hei Therese!
SvarSlettDu fant bloggen, ja :-) Koselig med nye lesarar!
Du har heilt rett i at avl har mykje å seie, og det første eg fekk vite då eg aller første gong var til atferdsspesialist med Ayla, var at i kun 4% av tilfellene var problemene eigaren åleine sin feil.
Til og med ting som skjer med hundemor under drektigheten har innivrkning på kvalpane. Hvis mor altså er f.eks hundeaggressiv og går mykje tur der ho treffer på andre hundar mens ho er drektig, så kan altså dei stresshormonene påvirke kvalpane.
Dette trur ikkje eg at alle som får kvalpar heilt er klar over, faktisk. Ansvaret er STORT om ein velger å få kvalpar på hunden sin.
Når du skriver at "noen hunder er bare ikke riktig skrudd sammen", får det meg til å tenke på oss mennesker. Me har også ulik bakgrunn, ulike erfaringar frå barndommen så me eigentleg skulle ha lært det me trenger for å klare den vaksne kvardagen. Me skal også sosialiseras når me er små. Og når me IKKJE får dei rette erfaringane, og blir sosialiserte, så får også me menneske problemer som dukker opp i visse samanhengar.
Nokre klarer seg fint, uansett kva bakgrunn dei har, mens andre ikkje gjer det. Og slik er det med hundane også.