Førsteinntrykket av han har endra seg litt, men han er framleis forsiktig. Saker og ting kan vera litt skumle, og eg må innrømme at panikken somme tider pustar meg i nakken. Eg forsøker å tenke at han framleis er ung og treng tilvenning, så stort sett greier eg å tenke rasjonelt.
Når me er i sentrum av Randaberg, som er forholdsvis roleg i forhold til Stavanger, f.eks, hopper og hopper han på beina mine og vil at eg skal bære han. Eg gjer det ikkje, sjølvsagt, men det er ikkje alltid så lett å la vera.
Når han treng pause, set eg meg ned på huk, og så får han komme opp i fanget litt. Der kan han ligge i to-tre minuttar før han vil ned og snuse vidare.
I dag var me først ein tur innom jobben min og der fekk han også prøve å køyre heis. Det gjekk heilt gullfint. Då me gjekk ut derifrå, starta hoppinga. Det skal altså ikkje så mykje til før det blir litt i meste laget for han.
Me gjekk roleg bort til biblioteket og der sette me oss ein halvtime. Bilar, syklar, barnevogner og lastebilar passerte oss. Ja, og folk, sjølvsagt, men han kikka berre på dei og gjorde ikkje forsøk på å springe bort.
Heilt greit for meg.
Emil sit og ventar på at eg skal lukke han ut så han får tisse.
Inne er han drøymekvalp! Han spring til døra når han må tisse, og hvis han må bæsje, klynker han høglydt. Når han då får komme ut, spring han ut i hagen og gjer frå seg, og så gallopperer han tilbake til oss og får godbit.
Han har matforsvar, og i starten knurra han ganske forbanna dersom me kom nært matskåla mens han åt. Dette er me i ferd med å løyse ved å klemme oppi litt leverpostei oppi skåla når han er nesten ferdig med å ete. Kvifor leverpostei? Og kvifor når han nesten er ferdig å ete?
Vel, leverpostei fordi då er ikkje fingrane så nære skåla at han reagerer, og grunnen til at eg ventar til han er nesten ferdig å ete - er fordi han då har mindre å forsvare.
I går kunne eg legge oppi pølsebitar uten reaksjon. Til å begynne med ville han ha knurra og bite etter meg, så det går absolutt framover. Ser ikkje på matforsvar som eit problem. Det er i såfall særdeles enkelt å løyse :-)
Han har dessutan eit fantastisk sovehjarte, og om nettene kan han sove i 7 timar utan å ha uhell inne. Då Ayla var på hans alder, lufta me henne siste gong halv tolv, og så måtte me ut igjen halv fire. Halv fire blei til fire, så halv fem, så fem, så halv seks, og slik haldt det seg til ho var nesten halvanna år. I helger og alt.
Men Emil, han sover til klokka seks, så er han våken til rundt åtte, så snorkar han til rundt halv elleve, halv tolv får han mat, sovner igjen rundt ett, sover til ca fire, får mat klokka fem, er våken til rundt sju, sover til han får mat rundt ni, så er han vaken i ein halvtime etter siste måltidet, og så sover han meir eller mindre til klokka seks dagen etter. Han får ein luftetur ut før me legg oss, men ingenting på natta.
Når det gjeld trening, merker eg at eg har litt startangst. Nytt ord :-) Angst for å starte. Nei, ikkje angst kanskje, men mangel på plan. Me har jo starta såvidt, altså, men må innrømme at eg har lagt ein del energi og tid ned i dette med miljøtrening og sosialisering.
Dessutan er han smart! Når han ønsker seg action, siktar han seg inn på labbane til Ayla eller mine bare føter, og så bit han dei. Det høyres ikkje så ille ut for Ayla, men tennene hans er framleis veldig skarpe! :-) Han bit sjeldnare og sjeldnare no, og det korkje er eller har vore veldig hardt og ukontrollert. Han er tolv veker på mandag, og tida går så fort!
Han høres fint ut Emil. Du må huske på at før han kom til dere hadde han ikke vært utendørs pga vinter/snø/kaldt(hvis jeg husker rett...?). så det er jo egentlig ikke så rart at han er litt forsiktig ute, enda.
SvarSlettOg når han er så rolig inne og sover så godt, så kan det ikke gå så veldig "inn på ham"... Det virker ivertfall som om han avreagerer fint ift det han opplever. Ellers kunne han ha vært mye mer urolig inne og sovet mindre og urolig.
Det er ivertfall veldig viktig det du holder på med nå, miljøtrening og sosialisering. Viktigere enn "vanlig trening", spør du meg, ivertfall når han ikke har vært utendørs hos oppdretteren ;-)
Bare pass så ikke din "urolighet/usikkerhet" for situasjoner, smitter over på ham, men det er du sikkert klar over :-)
Du har sjølvsagt heilt rett, og TUSEN TAKK for påminnelsen :-)
SvarSlettEg tenker også at sidan han sover så godt heime, at han då klarer seg. Han får dessuten heller ikkje så ofte raptusar etter utfluktene våre, og det tar eg også som eit godt teikn.
Eg trur ikkje nåke hos meg smitter over på han, for det er stort sett i bilen heimover når eg tenker over situasjonane at eg merker panikken best. Reknar med det meste løyser seg etterkvart, og at det som trengs bare er meir av dette me held på med nå.
:-)
Jeg er sikker på at du og Emil begge kommer til å bli rolige framover - i mitt hode m¨jo Emil være den heldigste valpen - ei med kunnskap - og erfaring på hva du skal være på vakt for. Leste litt på Marit Malmins blogg om hennes Punky (labrador) og den nye Welsch Springer Spaniel hennes Vicky(hun som holdt blodsporkurset vi gikk på); http://tollerstemmen-marit.blogspot.com/. Visky var litt skeptisk i starten og de jobbet mye med soialisering - der skriver hun også om hva det er de har startet med av trening. Dere har begge instruktør-bakgrunn og tenker nok ganske likt :-)
SvarSlettDette går sikket KJEMPE bra, og for meg virker det unektlig som om du allerede har startet treningen... med god grunntrening!!
SvarSlettJeg venter på Jaktlabbe selv, og har i den forbindelse tittet innom bloggen din i ny og ne. Jeg setter stor pris på din ærlighet her i bloggen, at du skriver ting slik de ER og ikke glatter over det dere har av utfordringer.
Som jeg skriver over er jeg sikker på at du løser disse, men jeg må få lov til å si at det er da rimelig atypiske trekk ved labradoren du har fått stifte bekjentskap til.
Er det ikke typisk. Når man kjøper labrador tenker hvertfall JEG at jeg skal få en enkel og grei/ "rett fram" hun i hendene. En hund som i utgangspunktet ikke krever så mye trening i forhold til hverdagslige ting..
(Om du skjønner hva jeg mener?? )
Har hatt retrievere tidligere og når jeg nå har Riesen gikk det opp for meg hvor mye jeg hadde fått "gratis" av disse. Maximus har krevd MYE trening på helt dagligdagse ting de første 2 årene. Men der ser du altså... kanskje det er på tide å stikke fingeren i jorden og ikke leve i den vantro at en liten jaktlabbe BARE blir fryd og gammen ;)
Man skal passe seg for å tenke for mye på steriotype rasestandarder/egenskaper og heller tenke INDIVID! :)